Fyldens Gud

Vitenskapelig kosmologi og spiritualitet er ikke motsetninger. Ideen om en skapelse – av Gud – kan ikke komme fra ingenting.

Det er på tide med en dristig tanke som fjerner noen tilsynelatende uoverensstemmelser. Som person oppvokst i kristendommen har jeg, i likhet med mange andre skeptiske mennesker, hatt et sprukket forhold til religioner over tid. Likevel har jeg gjennom hele livet vært i stand til å observere en grunnleggende tillit til Gud. Dessuten ga studiet av religiøse skrifter meg innsikten om at forfatterne, til tross for all tids- og kulturrelatert uforenlighet mellom individuelle passasjer med min personlige overbevisning, virkelig ikke var noen idioter. Så jeg tenkte på hvordan man kunne overføre enkeltsannhetene til en teori som inkluderer motsetningene. Denne teorien ville da også lette aksepten av mangfold i den verden som er gjenkjennelig for oss.

Selvfølgelig er dagens kunnskap om vitenskap mitt utgangspunkt, fordi den beskriver hva vi virkelig kan gjenkjenne. Dette skiller min mulighet elementært fra de rent tankemessige konstruksjonene til religionens grunnleggere, som på den tiden ikke hadde noen brukbar vitenskapelig kunnskap om verdens natur. Forsøket til foreningen av vitenskap og religion virker for meg for tiden ganske underrepresentert. Det er åpenbart ingen stor interesse fra begge sider, som erfaringsmessig har å gjøre med menneskelige svakheter som frykt for å miste makt, frykt for å gjøre seg selv latterlig og andre. Som lekmann i begge disipliner kan jeg neglisjere denne frykten.

Den første ideen til denne artikkelen ble født fra en video og spesielt en grafikk fra den > Kilde: YouTube > String Theory and the End of Space and Time med Robbert Dijkgraaf > Klikk på bildet for videolink.

Grafen viser vår nåværende kunnskap i det eksperimentelle søket etter den minste og den største. Egentlig handler videoen om strengteori, men siden jeg kun har en svært begrenset forståelse av fysikk, trekker jeg ut informasjonen som er tilgjengelig for meg, fra tankene. Jeg ser en slags membran på begge sider av skalaen som for øyeblikket skiller kunnskap fra antatte slutninger. I liten skala er det noe som kalles "kvanteinformasjon" i grafen, og i stor skala er det "multiverset". Konklusjonen fra antakelsen om et multivers virker klar for meg: "Vi lever i et av mange universer hvis lover kan være helt forskjellige." Hvis vi antar at kvanteinformasjon er utgangspunktet for disse universene, kommer vi mistenkelig nær den grunnleggende ideen om Gud.

Jeg tar et lite skritt tilbake her til mine egne refleksjoner for å vise hvorfor denne grafikken elektrifiserte meg så mye. Kunstnere blir alltid spurt om hvordan et maleri, en sang eller hva som helst blir til. Jeg vet svaret fra egen erfaring, og det oppleves på samme måte av mange andre artister. Den enkleste beskrivelsen av den første gnisten er ordet "idé". Litt mer blomstrende formulert er det et korn som det dannes en liten struktur av, og resten gjør denne strukturen egentlig seg selv – under ledelse av kunstneren. Jeg sier alltid da: "Universet gjør resten". Wow, det høres litt ut som big bang, ikke sant? Jeg har sett mange dokumentarer om Big Bang, og ett poeng har alltid plaget meg. At et univers oppstår fra en singularitet, som kosmologien kaller det, faller fortsatt sammen med de nettopp beskrevne opplevelsene, men hva oppstår singulariteten fra? Stort sett blir denne betraktningen avvist av påstanden om at vi rett og slett er for dumme til å forstå dette. Så ideen forblir at den stammer fra ingenting. At ALT oppstår av INGENTING, står imidlertid i den mest åpenbare tenkelige motsetning til våre erfaringer, og ender til slutt også i INGENTING. Da kan vi slukke jorden trygt, betyr ingenting.

Nå konkluderer jeg en gang med min lekmannsforståelse ut fra teorien om at opprinnelsen til universet vårt ligger i en suppe av kvanteinformasjon av noe slag. Så å si som en bukett med informasjon som antente som ideen til en sang, og skapte et univers av muligheter. Dette gir mye mer mening for meg enn singulariteten fra ingenting. Det vil også være å anta at egenskapene til mulighetene som utvikles fra buketten, som for eksempel mennesker, har absolutt noe med den originale informasjonen å gjøre og ikke absurd tar opp "ideer" fra ingenting. Selv eksistensen av ordet "absurd" sammen med dets betydning er en indikasjon på begrensetheten til vår katalog over muligheter.

Nå er vi et skritt nærmere ideen om Gud, men det er verken Gud ut av ingenting, som da settes i en vilkårlig sak av oss, men heller fyldens Gud. Som en kritisk ånd er ingenting lenger fra mitt sinn enn å overta den uaktsomt savnede innsatsen til religionsmaktene her. Dette arbeidet, kjære religionsutøvere i dine fancy kapper, må du allerede gjøre selv. Men det jeg ønsker å gjøre på dette tidspunktet er å oppfordre til en dialog mellom bedende mennesker og agnostikere. Buketten av muligheter rommer mer enn å ta hverandre for idioter.

Tankemodellen beskrevet her utelukker ikke muligheten for en kontakt til kvanteinformasjon. Snarere motsatt, fordi vi kan oppleve intensivt at for eksempel informasjonen om vår opprinnelse (foreldre) virker heftig i vår personlighet. Det er alltid verdt et forsøk i form av spiritualitet. Bedre enn å drepe hverandre. Ideen kan bety en uakseptabel videre kompleksitet for mange, men ved nærmere ettersyn er det en forenkling med hensyn til den uutholdelige ideen om materiell uendelighet. I det minste ville universet vårt vise seg å være begrenset, og det er til syvende og sist lekeplassen vår. Evigheten ville da være sjelens spillefelt og den kan håndtere uendelighet mye bedre enn det kroppslige egoet.